Foto: 123rf.com
Akkurat som i naturen kan det storme i – og mellom – oss mennesker. Barna som strever ekstra mye kan oppleve dette sterkere og oftere enn andre. Og som hjelper skal man kunne stå støtt, og beholde roen, når det blåser opp. Hva trenger du for å holde hodet kaldt, når vinden uler rundt ørene og personen foran deg er i full alarmberedskap? Det har RVTS Sørs fagleder, Heine Steinkopf forsket på.
Last ned plakat:
Hjelperens fire behov for å stå støtt
Stormer kommer og går, de kan velte deg overende og kreve mye av deg. Det kan være både skremmende og ødeleggende for de som står i stormens bane, og det kan også frembringe ukjente sider i oss selv vi helst ikke ønsker å vedkjenne oss. Samtidig vet vi at de er en del av naturens gang, og en del av livet.
Det er en velkjent sak at man må være regulert selv, for å kunne regulere andre. Men hva er det som skal til for å klare det?
Det er dette Steinkopfs doktorgradforskning prøver å finne noen svar på. Forskningsarbeidet er gjort i samarbeid sammen med Dag Nordanger, Anne Halvorsen, Brynjulf Stige og Anne Marita Milde.
Steinkopf har utført dybdeintervjuer med ansatte ved omsorgsinstitusjonen Orion, Buskerud Ungdomshjem, og spurt dem hva de trenger for å klare det som kalles å «andre-regulere» – altså regulere andre.
– Dette handler om å få hjelp til å regulere følelsene og tankene sine. Prosesser ungdommene ikke er i stand til å regulere selv. Jeg ønsket å finne ut hva de gjør – og hva de trenger – for å få til dette, forteller Steinkopf.
Ungdommene som bor på denne institusjonen har høye traumebelastninger, sammenliknet med mange andre jevnaldrende. De har hatt det smertefullt og krenkende over en lang periode av livet, og kjent på mye nederlag. Nå er de på institusjon, etter å ha prøvd en hel rekke andre tiltak.
– Et slags «siste forsøk» på å hjelpe dem til å få det bedre i livene sine, forteller Steinkopf.
– På Orion skal de møte omgivelser og mennesker som er helende og utviklende for dem, og som skal hjelpe dem med alle skadene, skuffelsene og nederlagene som de har med seg. En slags 24-timers terapi, kan man kalle det.
Den voksnes ro blir en modell som barnet bruker når det blir større og det dukker opp vanskelige ting i livet.
Det er også dette som er «terapien» – hjelpen – for ungdommene som har opplevd mye vanskelig: Å være rolig i møte med det urolige, å være en grunnstøtte når alt ramler fra hverandre.
– Hvis du som voksen blir rasende, hysterisk eller livredd blir du kjempedårlig til andre-regulere. Og det er akkurat det disse ungdommene er når de koker; nemlig rasende, hysteriske og livredde. Derfor trenger de å møte noen som ikke er det, forteller Steinkopf.
– Etterhvert som de blir møtt med «andre-regulering» vil de internalisere den voksnes regulerte tilstand, og bli mer i stand å kunne håndtere stresset selv. Noe av kjernen i Dr. Howard Baths modell om traumebevisst omsorg er at det viktigste du kan gjøre som voksen er å tilby «andre-regulering». Han valgte først å kalle det «samregulering», men det det innebærer at begge påvirker hverandre, mens med «andre-regulering» er det den voksnes ansvar å hjelpe den andre.
I sin første forskningsartikkel har Steinkopf derfor spurt miljøterapeutene ved Orion hva de trenger for å være selvregulerte, og for å hjelpe å andre-regulere. Han fant at det er spesielt fire behov som må være på plass for å få dette til.
Behov 1: Kritisk selvrefleksjon
– Det aller første er at hjelperne må være utrolig selvreflekterte. De må reflektere over seg selv, hvilke tanker de har, hvilke reaksjoner de har, hvilke motiver de har i møte med ungdommen, og andre ansatte. De må rett og slett ha en kontinuerlig selvrefleksjon om hva ungdommen gjør med dem.
– Det finnes mange konkrete reguleringstips som er fint å bruke i øyeblikk det koker som verst, som å telle til ti, gå en tur, for å nevne noe. Dette kan være lindrende i øyeblikket, en teknikk som kan hjelpe der og da. Men hvis man skal klare å leve med mye turbulens på sikt må man gjøre selvrefleksjon til en del av metoden: Å være bevisst på hvem du er. Å være bevisst på tankene dine, følelsene dine. Å tenke «hva skjedde meg meg nå?»
En av informantene forklarer hvordan de ser på kritisk selvrefleksjon:
Du må fokusere på deg selv, nesten være egoistisk. Du må være nysgjerrig på deg selv, hvordan du reagerer, og være ærlig om dine egne følelser og dine sårbarheter. Og du må være villig til å dele den med kollegene dine.
Noen av informantene forklarte viktigheten av selvrefleksjon ved å peke på de destruktive prosessene man kan falle i hvis en slik refleksjon mislykkes, som om man ikke klarer å skille mellom egne og ungdommens emosjonelle tilstander, reaksjoner og behov. En informant beskrev hvordan en slik mangel på selvrefleksjon kan resultere i å skylde på ungdommene for deres problemer:
– Jeg føler det er for lett å gjemme seg bak den kaotiske ungdommen. På den måten trenger vi ikke møte vårt eget kaos. Vi må se på våre egne indre prosesser, våre egne sårbarheter, hva som påvirker oss, og hva fungerer som triggere. Det gjelder det som kommer fra ungdommen, men også det som kommer fra andre ansatte. Vi må tørre å ta tak i det også.
Behov 2: Selvaksept
– Det andre er at hjelperne må jobbe med å akseptere seg selv, forteller Steinkopf.
Det er veldig dysregulerende å hele tiden gå å føle at du ikke er flink nok, ikke lykkes. Så du må jobbe med å godta deg selv, i dialog med andre.
– Selvaksept er jo ikke så lett. Det ligner på selvmedfølelse, og det handler om å tåle sin egen skam. Derfor må det være en kulturpraksis på institusjonen som legger til rette for at man kan snakke om hvordan man fungerer, og hva man får til og ikke får til, uten frykt for irettesettelse eller straff. Det må være en ledelse som gjør det trygt å snakke om sånne ting, for når man setter ord på vanskelige følelser så blir følelsen litt mindre, sier han.
Skammer man seg, og sier det, så skammer man seg litt mindre.
– Å jobbe med selvaksept kan derfor ikke overlates til den enkelte ansatte. Hvis en tenker at dette er viktige deler av praksisen, at miljøterapeutene er instrumenter for forandring, så må instrumentene fungere godt.
Noen av Steinkopfs informanter beskrev hvordan de oppnådde selvaksept gjennom en smertefull prosess med selvrefleksjon, hvor de måtte innse at ansvaret for deres situasjon var deres eget. For noen informanter gjorde selvaksept det lettere å være selvregulerte, ved at de aksepterte og erkjente de personlige sårbarhetene sine. Det gjorde det lettere å beholde empati med ungdommens smerte og sårbarhet:
– Når det gjelder min personlige utvikling føler jeg meg tryggere på hvem jeg er og hva jeg gjør. Det betyr ikke så mye om jeg gjør feil. Hvis jeg gjør det, kan jeg gjøre opp for dem, gjøre det riktig. Jeg kan være ærlig. Jeg kan formidle smertefulle beskjeder uten å være støtende, og jeg bryr meg om mottakerens verdighet. Det er lettere å være sammen med ungdommer og deres familier i krisestunder, uten å bli en del av krisen. Jeg er mer stabil inne i mitt eget toleransevindu. Jeg er mer regulert, noe som gjør det lettere å være støttende, forteller en av informantene.
Behov 3: Tro på egen praksis
Du må også tro på det du holder på med.
– Du trenger en teoretisk ramme du tror på i det daglige arbeidet, som kan støtte deg på når du blir usikker, og som gir mening til daglig praksis, forteller Steinkopf.
– De fleste informantene ga uttrykk for at hvis de skulle klare å være følelsesmessig regulert i arbeidet sitt, og føle at de gjorde en god jobb, trengte de en teoretisk modell å lene seg på – en modell som de oppfattet som meningsfull i arbeidet med ungdommene. Informantene rapporterte også at mangel på en meningsfull teoretisk forståelse var en betydelig kilde til dysregulering, forteller Steinkopf.
Behov 4: Et regulerende arbeidsmiljø
– Til slutt må det være kulturelle praksiser og et system som bidrar til trygghet og struktur, forteller faglederen.
– Slik legger man til rette for et regulerende arbeidsmiljø.
Ifølge ham er det aller viktigste at kulturen legger til rette for denne tryggheten og strukturen, ved for eksempel debriefing, veiledning, åpenhet og en ledelse som signaliserer at dette er viktig.
Vi har alle våre sårbarheter, og vi trenger en felles arena for å snakke om det, men også gjøre noe med det.
Ifølge ham er det viktig at kulturen legger til rette for dette. Kun da kan hjelperne virkelig jobbe med de tre andre punktene nevnt over.
– Selvrefleksjon er noe som foregår som en kulturell praksis, ikke som en individuell aktivitet. Det må settes i system, og bli en naturlig del av metoden de jobber etter.
Et vanlig ankepunkt for dette er at «vi har ikke tid», forteller doktorgradstipendiaten.
– Men dette må en ha tid til, slår han fast.
– Og de må tørre å gjøre feil.
Steinkopfs forskningsartikkel «Prerequisites for Maintaining Emotion Self-regulation in Social Work with Traumatized Adolescents: A Qualitative Study among Social Workers in A Norwegian Residential Care Unit» er skrevet sammen med Dag Nordanger, Anne Halvorsen, Brynjulf Stige og Anne Marita Milde, og du finner den her.
Artikkelen ble først publisert på rvtssor.no
