– Det som funker i psykisk helsevern er å bygge relasjoner. Men vi blir ofte tvunget til å fokusere på symptomer, sier psykologspesialist Lise Hovda-Isaksen ved RVTS Sør.
Last ned plakat.
– Hvis folk som har opplevd mye vondt skal ha nytte av terapi, må de få muligheten til å bygge en trygg relasjon til hjelperne sine. Det kan ta tid. Den tiden kan vi dessverre ikke tilby i dagens psykisk helsevern. Dette lider både pasienter og behandlere under, sier Lise Hovda-Isaksen.
Hun er spesialrådgiver ved RVTS Sør, og har 14 års erfaring som psykolog.
Forskning har vist at det er trygge relasjoner som først og fremst gir behandlingseffekt innen psykisk helse. Men stort arbeidspress gjør det vanskelig å få tid til å bygge tillit med pasientene. Dette til stadig økende frustrasjon hos hjelperne.
– Når vi vet at den avgjørende faktoren for suksess i de fleste tilfeller er relasjonen, hvorfor bygges ikke systemene ut fra en grunntanke om å tilby mennesker dette? spør Hovda-Isaksen.
Hun mener det er naivt å tenke at man kan behandle komplekse skader i menneskesinnet gjennom et begrenset terapiforløp alene.
– Det er tilnærmet umulig å jobbe parallelt med alle delene av en persons liv i én time annenhver uke. Som behandler blir en ofte stående i spagat. Man ser at pasienten har behov for mye mer omfattende hjelp enn det man kan tilby, sier psykologen.
Samhandling og lagarbeid er noe de fleste ønsker, men tiden strekker ikke til
Hun mener at dagens situasjon skaper en «emosjonell slitasje» i hjelpeapparatet.
– Helsevesenet er fullt av gode mennesker som vil det beste for pasientene. Men hvis de må levere en tjeneste de ikke kan stå inne for, så orker de til slutt ikke mer. Jeg drømmer om et psykisk helsevern hvor det er tid nok. Raushet nok, sier hun.
Et felles mål
Vi tar et eksempel. «Kari» har en emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse og har i tillegg blitt diagnostisert med en posttraumatisk stresslidelse.
Hun sliter med regulering av følelsene sine, og selvskader for å håndtere smertefulle følelser. Hun er ofte selvmordstruet.
Alt startet med at hun ble utsatt for omsorgssvikt, og gjentatte overgrep i barndommen.
Det er ikke en uvanlig historie.
Så hva kan vi gjøre for at Kari skal få et bedre liv?
– Kari trenger at vi jobber helhetlig med vanskene hennes. Kaoset hun lever i og symptomene hun strever med er et forsøk på å håndtere et uutholdelig symptomtrykk, der alt henger sammen med alt. Hun trenger at vi ser og oppdager denne sammenhengen sammen med henne, at symptomene hennes blir gitt mening, en kontekst, slik at hun forstår seg selv bedre, kan prøve nye mestringsformer og etter hvert ta sunnere valg for seg selv, forklarer Hovda-Isaksen.
Og, sier hun, Kari trenger et system hvor vi har tid og ressurser til å jobbe i team. For å utfordre henne, og for å hjelpe henne med å håndtere livet sitt.
– Så er det avgjørende at hun blir trygg på teamet. Alle må ha definerte roller og en felles forståelse av hva de jobber mot, slik at Kari vet hva hun skal bruke psykologen til, hva hun skal bruke kommunen til og hva hun skal bruke NAV til. Hun trenger et behandlingsopplegg som er skreddersydd for henne, i samarbeid med henne, og en opplevelse av at vi jobber sammen mot et felles mål, forklarer psykologspesialisten.
Dette er imidlertid ikke normen. Kari vil trolig falle inn og ut av behandling, med stadige pasientforløp. Ofte kortvarige. På grunn av manglende tid er det sannsynlig at fokuset blir på å redusere symptomene hennes.
Symptomenes kontekst og funksjon må ofte vike.
Med andre ord: Diagnosen tar fokus vekk fra mennesket.
– Hvis vi ikke har fokus på symptomenes funksjon, går vi glipp av mye. Hvis man går dem i sømmene vil symptomer gi mening, men det kan ta tid. Hvis man har den tiden vil Kari sannsynligvis få en bedre emosjonell fungering. Hun vil etter hvert forstå seg selv innenfra og utenfra. Da får hun også bedre relasjoner – og et bedre liv. Når vi ikke bruker tid på konteksten, kan reaksjonsmønsteret hennes virke rart og meningsløst. Og det kan skape skam og frustrasjon for henne, sier Hovda-Isaksen.
Samhandling er utfordrende
Terapi utgjør en liten del av et menneskes liv. Det viktigste er alt det andre som skjer – eller ikke skjer – i hverdagen. Og Kari strever med å få hverdagen sin til å fungere.
Hun sover lite. Er mye redd. Av og til spiser hun for mye. Av og til spiser hun ikke i det hele tatt. Mistilliten til andre gjør at relasjonene hennes er turbulente. Og ofte kortvarige.
– Ideelt sett får hun en person i kommunen som kan følge henne opp, og hjelpe henne med å fungere i hverdagen, en fast rådgiver i NAV eller jobbveileder, og en dedikert fastlege som deltar på møter, i tillegg til timene hos psykolog. Mestringsteamet i kommunen kan også kobles på i perioder der hun er veldig dårlig. Det er positivt, men det er ikke mange som får dette. Det vi trenger er et system hvor alle har mulighet til å jobbe tett sammen for pasienten, sier psykologen, som tidligere har vært ansatt både i spesialisthelsetjenesten og i kommunen.
Samhandling og lagarbeid er noe de fleste ønsker, men tiden strekker ikke til. Alle tjenester er under press.
– Realiteten er at samhandling mellom kommune og spesialisthelsetjeneste er vanskelig, og det er heller ikke så lett å få til mellom avdelingene innad i et sykehus. Vi trenger trygge, effektive samhandlingssystemer og et felles journalsystem, hvor man kan dele informasjon på en rask og enkel måte. Det ville frigjøre tid og øke samhandlingsfrekvensen, som igjen ville føre til at vi er bedre forberedt i kriser, og bedre og mer helhetlig behandling, forklarer Hovda-Isaksen, som er glad for den nye nasjonale helse- og samhandlingsplanen, og håper den er et steg i riktig retning.
Psykologen påpeker at Kari også har behov for at behandlerne har kommunikasjon med de som bryr seg aller mest om henne. De som vil hjelpe henne, og støtte henne: de pårørende.
– De står ofte utenfor, nærmest som tilskuere. Ikke fordi man vil at det skal være slik, men fordi det ikke er ressurser til å følge dem opp. Man hadde vunnet mye på å ha tettere kontakt med pårørende i mange saker. De kjenner pasienten, og de vil ha nytte av veiledning. Dette ville hjulpet pasienten og gjort risikoen for pårørendes utbrenthet mindre, sier hun.
Jeg drømmer om et psykisk helsevern hvor det er tid nok. Raushet nok
En avgjørende faktor
Hovda-Isaksen mener vi ville kommet langt på vei, hvis systemet var bedre lagt til rette for et effektivt lagarbeid rundt de pasientene som har størst behov.
– Hadde Kari fått et slikt team vurderer jeg at risikoen for at hun blir en del av uførestatistikken blir betydelig mindre. I de komplekse pasientløpende der vi virkelig lykkes, er ofte lagarbeid en avgjørende faktor, sier hun.
Men hvor skal vi hente midlene fra?
– Vi har trolig brukt masse tid og penger på å utrede Kari flere ganger. Utallige akuttinnleggelser og døgnopphold koster også, og det koster samfunnet at hun er ute av jobb i lange perioder. Ikke minst hvis hun ender som ufør. Karis manglende livskvalitet må likevel være det sterkeste argumentet for en endring av systemet. For selv om Karis sak er fiktiv, er den ikke sjelden. Og bak hver sak ligger et ødelagt liv. Et menneske som ikke får brukt sine ressurser. Det er trist, sier hun.
Et meningsfullt liv
Hovda-Isaksen har også jobbet med ungdom i den videregående skolen. Hun mener det kan utgjøre en stor forskjell om psykiske lidelser blir tatt tak i på et tidlig tidspunkt.
– Jeg har sett på nært hold hvor langt man kan komme med å jobbe godt og helhetlig med mennesker tidlig, mens vanskene er i utvikling. Kanskje kunne vi løst mye ved å tilby et system der intensiv jobbing i starten av et terapiløp var normen. Et system der det ble lagt til rette for at vi fikk tid til å utvikle effektive gruppetilbud, revidere eksisterende tilbud og tenke kreativt. Et system der man jobbet helhetlig og fikk veiledning fra hverandre, fremfor å måtte dytte pasienter mellom ulike avdelinger. Behandlingsmodellen FACT har vært et skritt i riktig retning, men det er problematisk at den er rettet mot diagnosegrupper og ikke funksjonsnivå. FACT ung er ikke dagnosespesifikk, men forbeholdt de mellom 15 og 25, sier RVTS-rådgiveren.
Det er altså mange eksempler på hva som er effektivt innenfor psykisk helsevern. Hyppig oppfølging ved behov, en helhetlig tilnærming, fokus på menneskets ressurser, og tid til å bygge tillit kan gjøre at Kari får hjelp.
– Hun kan få god hjelp, og hun kan få et meningsfullt liv. Hvis vi får mulighet til å gjøre det vi vet fungerer, sier psykologen.
Last ned plakat.
Artikkelen ble først publisert på rvtssor.no
